To Find The Truth – Rein har blitt stuerein
Særlig blant de seriøse musikkritikerne (kan tolkes fritt) fikk fenomenet Trine Rein en kjølig mottagelse. Med hennes siste plateutgivelse To Find The Truth burde dette være et tilbakelagt stadium. Her viser Trine Rein for det første at hun langt fra var noe blaff i norsk musikkliv, dernest at hun kan lage kvalitetsmusikk utover den ordinære listepopen. Litt betenkelig, men samtidig symptomatisk, at hun måtte over til USA for å få dette til.
Det er først og fremst singelen World Without You som utmerker seg. Dette er popballade av beste Trine Rein merke. Tredjesporet Stars And Angels har også et klart hitpotensiale med et særdeles fengende refreng. Dette er vel også de to låtene som er med på å selge albumet til det store publikum. Men ved flere gjennomlyttinger er det faktisk andre melodier som sitter enda bedre. Særlig er er sistesporet I Gotta Be suverent. Dette er en låt med klare R’n’B-referanser.
Og skulle jeg ha noen ønsker om Trine Reins videre musikalske retning måtte det ligge her. Også Trines egen I’m Not An Angel sitter bra. Dette er en «slow» danselåt med en behagelig og meget fremtredende rytme. På helt motsatt side kommer melodien My Disguise – også en av Trines egne låter. En rolig ballade, noe pompøs, men likevel fri for de fleste klisjeene. Det er i det hele tatt stor musikalsk variasjon på denne platen.
Eller så sitter jeg med et inntrykk av at helheten blir litt for mye strømlinjeformet. Dette gjør at platen lett kan falle inn i gruppen «P4 musikk», noe den absolutt ikke fortjener. Med litt djervhet fra produsentenes side kunne platen blitt atskillig skarpere i kantene noe den ville hatt godt av (men hvor salgspotensialet antagelig ville gått ned). I stedet har det blitt et produkt av velprodusert soul hvor alle låtene har noe ved seg – lett gjenkjennelige melodier – men hvor likevel få av dem henger igjen i hodet.
Strømlinjeformet eller ei, det er internasjonal klasse over produksjonen både når det gjelder lydbildet og låtmateriale. To Find The Truth er en svært kompakt og profesjonell produksjon. Overraskende bra faktisk – både tekstmessig, i lydbildet og coverets layout. Men det blir som med kokekunsten, man må ha gode råvarer. Og det som i hovedsak bærer denne platen er Trine Reins stemmeprakt. Hun har en nydelig rein klar og behagelig stemme og mestrer de ulike stilartene med stor profesjonalitet.
På tross av en blanding av flere ulike stilarter – og den musikalske variasjonen – har samtlige ti spor på platen noe felles ved seg, noe som gjør at man nærmest ikke merker når CD-spilleren skifter fra ett spor til et annet. At låtmaterialet er såvidt likt er i grunnen litt rart tatt i betraktning den lange tiden platen er blitt til på og alle de forskjellige produsentene som er involvert.
Dette kan selvsagt tyde på at Trine Rein i stor grad har satt sitt preg og egenart på dette albumet. Og som sagt: Det er godt håndverk. Damen har absolutt solide kvaliteter og en forsiktig gjetning er at hun vil være med å prege norsk musikkliv også inn i det neste årtusen. Kanskje også internasjonalt.
