Dette er med andre ord ingen omfattende og påkostet produksjon med et stort plateselskap i ryggen. Av musikalske referanser nevner Østmoe selv både Pink Floyd og Led Zeppelin, to 70-tallsikoner som da også høres igjen i denne produksjonen. Låta Welcome har nok Østmoe, eller Ostmoe (?) snytt ut av nesa på Roger Waters. Musikalske forbilder er vel og bra, men det kan bli for likt.
Ellers er vi trygt forplantet innen rock-sjangeren med begge beina her. Det eksperimenteres litt med samples og loops, i den grad det kan kalles eksperimentelt i 1999, men det er likevel med på å variere lydbildet noe. Dette er tross alt en egenutgivelse med de begrensninger det nødvendigvis medfører.

Men jeg stiller meg likevel dette spørsmålet: Hvem får det mest spennende ved å lytte til denne samlingen 70-talls inspirerte låter? Utgiveren eller lytteren? Det er nemlig ikke satt av mye rom til nytenkning. Her får du Gilmour-inspirerte gitarsoloer så det holder, og det låter for så vidt fett nok, men vil jeg høre Dark Side Of The Moon setter jeg på orginalen. Ellers hadde nok låtene hatt godt av en litt mer spenstig produksjon, det er nemlig tilløp til godt materiale på Ostmoe. Det er også tydelig at Østmoe har jobbet en del med arrangementene som virker gjennomarbeidet.

Når det gjelder låtutvalget, er det de roligste låtene som fungerer best. Produksjonen på noen av up-tempo låtene har en tendens til å bli anmassende, som blant annet Out Of Here. En litt sur vokal, eller er det miksen(?) blir også med på dra ned totalinntrykket. Mye kritikk kanskje, men også en del å jobbe videre med for Ostmoe.

Dette er med andre ord ingen omfattende og påkostet produksjon med et stort plateselskap i ryggen. Av musikalske referanser nevner Østmoe selv både Pink Floyd og Led Zeppelin, to 70-tallsikoner som da også høres igjen i denne produksjonen. Låta Welcome har nok Østmoe, eller Ostmoe (?) snytt ut av nesa på Roger Waters. Musikalske forbilder er vel og bra, men det kan bli for likt.
Ellers er vi trygt forplantet innen rock-sjangeren med begge beina her. Det eksperimenteres litt med samples og loops, i den grad det kan kalles eksperimentelt i 1999, men det er likevel med på å variere lydbildet noe. Dette er tross alt en egenutgivelse med de begrensninger det nødvendigvis medfører.

Men jeg stiller meg likevel dette spørsmålet: Hvem får det mest spennende ved å lytte til denne samlingen 70-talls inspirerte låter? Utgiveren eller lytteren? Det er nemlig ikke satt av mye rom til nytenkning. Her får du Gilmour-inspirerte gitarsoloer så det holder, og det låter for så vidt fett nok, men vil jeg høre Dark Side Of The Moon setter jeg på orginalen. Ellers hadde nok låtene hatt godt av en litt mer spenstig produksjon, det er nemlig tilløp til godt materiale på Ostmoe. Det er også tydelig at Østmoe har jobbet en del med arrangementene som virker gjennomarbeidet.

Når det gjelder låtutvalget, er det de roligste låtene som fungerer best. Produksjonen på noen av up-tempo låtene har en tendens til å bli anmassende, som blant annet Out Of Here. En litt sur vokal, eller er det miksen(?) blir også med på dra ned totalinntrykket. Mye kritikk kanskje, men også en del å jobbe videre med for Ostmoe.