Peace – Fredfullt ,men kjedelig
Det er ikke alltid like enkelt å vite når man skal gi seg, kaste inn håndkleet og si takk for seg. Spør bare Ben Johnson. Annie Lennox og Dave Stewart vinket farvel etter et suksessrikt tiår som Eurythmics. Timingen var bortimot perfekt. Så begynte ryktene om et comeback å svirre i luften. Nå foreligger det konkrete resultatet i form av albumet Peace og vi spør oss "hvorfor"?
Ikke for det, Lennox synger fremdeles som den pop-divaen hun engang var. Men når en av det forrige tiårets største kommersielle pop-suksesser omsider bestemmer seg for å entre scenen igjen, burde man ha mer å melde enn de 11 likegyldighetene som er kommet med på dette albumet.
Dette har nemlig blitt usigelig kjedelig adult contemporary på lik linje med Elton Johns etter hvert utrangerte salongpop.
Enkelte unntak finnes det heldigvis, I Saved The World Tonight og 17 Again er for eksempel to låter som til en viss grad makter å nærme seg den gamle Eurythmics-standarden. Men likevel, hvilepausen til de tidligere parhestene har tydeligvis ikke blitt brukt spesielt konstruktivt. Produksjonen, som de står for selv, utmerker seg nemlig mest med et nesten utdatert lydbilde. Spesielt innovativt er ihvertfall ikke av duoen som en gang ga oss perler som Sweat Dreams og Here Comes That Rain Again. Peace er dermed blitt det man kunne frykte, men ikke ønske: En manifestasjon på at tiden har gått i fra Dave Stewart og Annie Lennox.
Jeg ser ikke bort i fra at svorne Eurythmics-fans og tilhengere av voksenpop-segmentet kan finne enkelte ting å glede seg over her, for andre er dette dessverre en totalt uinteressant utgivelse.
