Midnite Vultures – Kreativ utblåsning
Denne eksentriske tonekunstneren har blitt geniforklart så mange ganger at forventningene til det nye albumet naturlig nok var skyhøye. En plate mange hadde håpet skulle ruve som en av nittitallets milepæler ved inngangen til et nytt millennium. Men Beck ville ikke være Beck om han ikke hadde gått sine egne veier. Dermed leverer han Midnite Vultures, og det er ikke nittitallets album. Bare sånn at det er sagt. Det er likevel gjort med et så vilt og kreativt glimt i øyet at man saktens kan tilgi ham for det.
Når det gjelder påvirkningen fra en av musikkens andre store, Prince, har Beck uttalt at den ikke er like bevisst som man kan få inntrykk av etter å ha hørt platen. Ham om det. Faktum er ihvertfall at låten Debra er Prince like god som om Mr. Nelson selv skulle ha gjort det. Per i dag faktisk bedre. Nå skal likevel ikke innflytelsen fra mannen med de høye hælene overdrives. Beck plukker som vanlig hemningsløst av mer enn én hylle, men resultatet blir likevel umiskjennelig – Beck.
Tempoet er gjennomgående høyt, det innadvendte og ettertenksomme uttrykket er byttet ut med en symbiose av funk, rock og hip hop. Syntheffekter og en produksjon som til tider fullstendig truer med å ta overhånd over både det musikalske og oss, gjør sitt til at stressfaktoren til tider kan bli urovekkende høy. Bare i låten Beautiful Way gir han oss en klassisk Beck: En vakker, slentrende ballade med steelgitaren hvilende i lydbildet. Det er bare å innrømme det, og du har nok allerede skjønt det: Beck har vært bedre. Synes jeg. Men han har samtidig levert noen funk- og partylåter i særklasse. Nicetine & Crazy er for eksempel glimrende i sin kombinasjon av psykedelisk dekadense og eksplosiv funk.
Beck går nok sine uransakelige veier også i fremtiden. Inntil neste gang vi hører fra ham, kan du enten høre på de gamle platene eller det nye albumet. Du vil nok neppe kjede deg om valget faller på Midnite Vultures.
