Ecstasy – Middels ekstase

Ecstasy – Middels ekstase

Ecstasy byr på få overraskelser hva musikkstil angår. Reed følger sin vante mal med halvveis snakkende, falsksyngende og til tider mumlende og klaustrofobiske vokal, og det minimalistiske lydbilde som han behersker så bra, er også hjertelig tilstede. Men låtene på dette albumet er langt fra så gode som vi bør kunne forvente fra denne genierklærte rockeren. Jeg må helt til spor fem og seks for å finne låter som kan få ståkarakter.

Modern Dance er en rimelig grei sak, og endelig en låt som viser at Lou Reed fortsatt kan lage fin musikk. Det samme gjelder den påfølgende låta Tatters. En sørgmodig beretning om et istykkerrevet forhold, og hvordan dette innvirker på barnet i familien. En av albumets sterkeste låter. På neste låt, Future Farmers Of America settes tempoet betraktelig opp, og vi får en treminutters rock’n’roll-låt, men også her mangler den gode melodien. På White Prism derimot, fungerer det bedre. Denne holder god gammel Lou Reed-standard og vel så det. Albumets beste låt etter min mening.
Skivas største prøvelse er den atten minutter lange (ja, du leste riktig, 18 MINUTTER!), Like A Possum. Det samme gitarriffet går igjennom hele låta, og dette er vel strengt tatt overflødig, og ikke minst drepende kjedelig.. Dette er vel også den minst radiovennlige låta Lou Reed har skrevet, vil jeg tro. Kun for spesielt interesserte.

En annen låt som kan trekkes over på plussiden, er Baton Rouge, selv om den har et utrolig dødfødt refreng som trekker ned helheltsinntrykket. Nå er det vel sånn at låtene til Lou Reed sjelden har noe strukturert oppbygning med vers og refreng, men det hadde i noen tilfeller kanskje vært en ide, for det sklir veldig langt ut på enkelte av sporene.

Tekstmessig er mannen fremdeles på ett høyt intellektuelt nivå, med sine underfundige refleksjoner om liv og død, håp og håpløshet, utroskap og galskap osv. Ingen tvil om at mannen er en begavet tekstforfatter, men så lenge musikken stort sett ikke holder like høyt nivå, blir det ikke noe klassikerstempel på denne utgivelsen ihvertfall.

Morten Rosvold

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.