Duperbeach – Elektronisk discomelankoli
På Duperbeach EP blir det meste snudd opp/ned. Det jeg forventet skulle låte dystert og stillferdig, er basert på up-tempo discorytmer og synthaktig. Det er ikke alltid like gjennomført og til tider låter det, som det gjorde på While Others Dance, Sister Sonny, litt uforløst. Men, det er et vågalt og spennende trekk fra et ungt og bevisst band og de viser at de også kontrollerer denne stilarten. Med litt flere år på veien og i studio, kan Sister Sonny raskt bli et av de mest spennende bandene i Skandinavia.
Det som fenger meg mest med musikken på Duperbeach EP er at den kan minne om det glade åttitall med sine synthvegger og fengende rytmer. Samtidig ligger det en følelse av tristesse i luften. Det er vanskelig å direkte sammenligne denne skiva med noe annet – alltids et godt tegn – men av de mer samtidige eksemplene jeg kommer på, kan jeg nevne amerikanske Trans Am. Selv om amerikanerne er mye dystrere enn bergensbandet, virker det på meg som om en del av lydbildet er malt med samme type pensel. Særlig klarer Case History å fange den følelsen av melankoli på en deilig, elektronisk måte – Pet Shop Boys møter Joy Division!
Idet terningen stanser på fire, har jeg konklusjonen klar (summert opp i to vendinger): Modig og noe ufullstendig. Ufullstendig fordi jeg synes den lover mer enn den holder; Det blir på en måte flatere enn det jeg i utgangspunktet hadde håpet det skulle bli. Men for all del, plata viser samtidig et band som våger å ta spranget og det er viktig i en bransje som i Norge baserer seg mer på dvask trygghet fra samleplatene enn nyskapende kunstnere. Dessuten er utgivelsen kun en EP, og kan muligens betraktes som kun et hvileskjær for disse gutta som har overbevist før (og som helt sikkert vil overbevise oss igjen). Langt fra noe mageplask dette her!
