Upstyledown – Uoppfinnsom Australsk rullebrettplate
Selv setter 28 Days seg i båsen pop-punk/hardcore. Pop-punk og hardcore, eller rap-metal om du vil, er sånn cirka de to verste sjangrene innenfor rock jeg i farten klarer å komme på. Disse folkene utgir seg altså for å spille en blanding av MTV-punk og rap-metal. Tenk på det – potensielt en blanding av Offspring og Limp Bizkit. En skremmende tanke…!
Til tross for hva gruppen kaller seg for, har de ikke fått til noen slags blanding av de to stilartene. Det de har gjort på Upstyledown, er å lage en slags todeling av låtmaterialet. Den ene delen består av hardcorelåtene. Disse får dem til å høre ut som fans av Limp Bizkit og Korn – hvilket de sikkert også er. Det er fryktelig lite givende å høre på blåkopier av allerede dårlige Bizkit-låter.
Den andre delen av albumet består av pop-punk. De roligere av disse låtene høres ut som noe Green Day kunne ha levert. Helt greit, men ikke noe jeg gidder å reise på øyenbrynene for lenger. Man blir jo eldre. 28 Days’ største prestasjon er derimot de raske skatepunksporene The Bird, Know The Score, Goodbye og What You Know. Ikke akkurat de mest originale titlene som finnes, men så er jo også musikken der etter.
Sjangeren tatt i betrakting kunne dette likevel vært enda verre. 28 Days klarer på en måte å redde Upsidedown fra det lavmålet som Offspring og Limp Bizkit tidvis oppnår. På sitt beste klarer de å ligne en blass blanding av Millencolin og Bad Religion. Det som trekker ned er tendensen til å virke mer opptatt av å følge en definert stilart, enn å skape sin egen sound – ingen innovatører akkurat. Styr unna denne platen, med mindre du skater.
