Don’t Hold Back – God kopi, men intet mer
Her er så Chicago-kvartetten med sitt andre album, Don’t Hold Back. Deres forrige albumet All Work, No Play, solgte faktisk i millionopplag, så helt borte er de nå heller ikke. Førstesingelen fra dette albumet, som skal følge opp hiten Body Pumpin’ fra forrige album fra 1998, heter Rithickulous og markerer hvilken retning gruppen har tatt.
Slik som så mange andre søker Public Announcement seg bort fra den beroligende soulen og hen mot den up-tempo r’n’b vi til stadighet støter på. Rithickulous høres egentlig litt ut som Sisqos Thong Song, men der Sisqo klarte å fange min interesse og fenge med låten sin, høres Rithiculous bare kjedelig ut. Bedre er da førstelåten og tittelsporet Don’t Hold Back, som med myk vokal på en litt småtøff rytme er mer interessant. Greit nok.
Platens ballade finner vi i A Man Ain’t Supposed To Cry, som egentlig kunne vært en R. Kelly-låt. Slik som det meste på det nye albumet fra Public Announcement, får også denne låten meg til å tenke på andre fremtredende artister som har sørget for at listepopen har fått en vitamininnsprøytning med r’n’b som viktigste bestanddel.
Platen er forsåvidt fin nok den, men mangelen på originalitet, og følelsen av at dette er bra men bare som kopi, sørger for at Don’t Hold Back vipper ned mot en sterk treer. Hadde Timbaland fått slippe til hadde han sikkert klart å sikre platen de små magiske akkordene og grepene som virkelig sitter. Hør heller på noen av de overnevnte eller Aalyiah og Timbalands We Need A Resolution, hvis det er skikkelige greier du vil ha.
