8701 – Glatt, men stødig åttitallssoul
Omslaget viser en Usher mot solnedgangen; klar til å ta opp kampen mot resten av verden. Dette er tydelig et verk han har lagt mye arbeid bak. Dessverre er det litt for langt og det resulterer i en del fyllstoff. I I Don’t Know prøver han seg med hip hop, men makter ikke å overbevise helt. Rimene blir for kjedelige og flate og det lukter litt for mye av åttitall av hele låta. Dette er noe som for øvrig gjelder hele plata, ikke kun i I Don’t Know. Og da blir det raskt trekk i karakteren fra en anmelder som selv ikke synes dette tiåret hadde mest å legge til i musikkhistorien.
Men 8701 er på ingen måte et dårlig album. Det svinger også innimellom. Med folk av den størrelse Usher har med seg på denne plata kan det heller ikke gå så altfor galt. Blant annet er Jam & Lewis (kjent fra Janet Jacksons utgivelser), Jermaine Dupri og Antonio ‘LA’ Reid med på å gi albumet det strøk av klasse som preger sjangerens klassikere. Særlig synes jeg han behersker balladene på en nesten utsøkt måte og gir disse det preg av ‘loverboy’-attityde som de trenger.
Den største kritikken mot skiva er at det låter gammeldags. Det renner strie strømmer av neonfarger og ‘åttisju’. På samme tid virker dette kanskje også å være platas sterkeste kort. Med et så sterkt og helhetlig lydbilde klarer de å sette sitt preg på en sjanger som aldri helt klarer å overbevise.
I ettertid vil nok 8701 stå tilbake som en vannfast plate, men det er vanskelig for denne anmelder å si om den vil holde statusen som en klassiker innen sjangeren. Med entertainere som Marvin Gaye, Michael Jackson og Barry White foran seg i historiebøkene, kan det bli vanskelig for Usher å nå helt opp. Men i forhold til mange av sine samtidige er han kanskje likevel på vei mot tronen…?
