Rita – På vei mot ingenmannsland?
Etter flere kritikerroste utgivelser – blant annet sammen med franske Diabologum – er Manta Ray regnet som et av Spanias beste band. De omtales som innovatører og inspirasjonskilder for store deler av landets musikere. Og, det er synd å si, men det er vanskelig å se grunnen til at de har fått denne statusen i hjemlandet. Jeg dømmer kanskje bandet på litt feil grunnlag, da Rita kun er en kort EP. Men, inntil en langspiller fra disse spanske heltene foreligger, er det hele tvilsomt.
Det åpner likevel ikke så verst. Tittelsporet er en postrocker med litt funk i rytmesteget og holder stilen ganske så greit. Likevel er det noe som mangler da Rita fortoner seg litt for ensformig. Det virker på denne anmelderen som om bandet kun har en idé og tyner alt liv ut av denne. Det samme gjelder for platas andre spor Lactancia. Over ti minutter er det lite struktur og formkurve å spore. De idéene bandet har dør bort når all spenning skvises ut i det alt repeteres på ny.
Det virker som om mange band har fått det for seg at eksperimentell rock skal være langdryg og uten en rød tråd. Man skal liksom være lavmælt og mystisk. Men uten en melodi eller noen hooks overhode, er det i realiteten liten sjanse for at disse gruppene kan overleve. Det kan man for eksempel se i sjangerens legender som Tortoise og Godspeed You Black Emperor!. Særlig har skotske Mogwai forstått dette med sin kortfattede utgivelse Rock Action der de strukturerer sine låter uten at de låter streite.
Dette har heldigvis Manta Ray forstått med platas tredje spor Esperanza. Her setter de raskt dagsorden med en enkel struktur som binder lytteren til anlegget, samtidig som de krydrer tråden med lekre detaljer. Her har de satset på innhold fremfor sound, og kommer heldig ut.
Rita frister også med en video av tittellåten, men den fungerer ikke særlig til bandets fordel (hør låta først). Man har her satset på å fortelle en historie, men som fortelles på en flau måte. Manta Ray har mye å lære av rockens trollmenn i multimedia (Flaming Lips og Grandaddy).
På tross av utgivelsens mangler, skal det bli interessant å følge Manta Ray videre. Deres potensiale er godt synlig i Esperanza. Hvis bandet klarer å mane frem noe liknende på sin neste langspiller kan dette raskt bli et spennende prosjekt.
