Hugs & Tags – Irriterende intetsigende
Dette var deilig. Deilig fordi det omsider havnet en CD fra Sverige i bunken min som ikke nok en gang var skikkelig bra! Man blir litt sliten av at det hele tiden skal komme bra musikk fra nabolandet.
Det merkelige er at Lynette Koyana har blitt rost opp i skyene over kjølen, noe som for denne anmelder fremstår som noe ikke mindre enn et mysterium. Koyanas såkalte soul, er nemlig ikke noe annet enn ekte drit!
Lynette Koyana har den mest irriterende stemmen jeg har hørt på mange år. Låtene på Hugs & Tags er intetsigende, tynne og sjelløse. At en mengde artister har brukt hennes tjenester, og at hun som Lady Lynette (i følge presseskrivet) har fått strålende kritikker, er uforståelig. Greit, hun har en spesiell stemme, men det er pinadø også alt! Att på til er det Cardigans-produsent Tore Johansson som er hovedmannen bak Koyana her. Er jeg bare helt ute, eller har en skremmende mengde mennesker virkelig latt seg lure av denne kvinnen?
Riktignok skjer det en del interessant på produksjons- og instrumentalsiden. Johansson er en fagmann som kjører en helt egen stil i produksjonen, og det kan tilføyes at fremføringen er bra. Men det hjelper så inderlig lite når Koyana maser seg uinteressert gjennom tretten låter, som om hun hadde andre planer for dagen. Hvor er energien? Hvor er lidenskapen? Hvor er de gode låtene?
Et lite plusspoeng til en småspennende utgave av Bacharachs I’ll Never Fall In Love Again, men ellers er dette like interessant som å skulle sitte å se på at Jan Petersen spiser matpakka si. Forskjellen er bare at Petersen ikke bruker femti minutter på dét. Derfor er kanskje det å foretrekke fremfor å måtte høre på dette albumet.
