Alice – Provoserende lekkert om dommedag
Alice er ikke til å kjenne igjen etter det meget vellykkede Mule Variations fra 1999. Det er heller ikke meningen, for materialet, som forøvrig er det roligste mannen har produsert siden syttitallet, var i utgangspunktet snekret sammen til et teaterstykke i samarbeid med konen Kathleen Brennan og Robert Wilson.
Låtene ble spilt live i Tyskland, Portugal, Italia og USA i en periode fra 1992 til 1995. Men etter den tid har man ikke hørt stort fra dette albumet, med mindre man har anskaffet et bootlegalbum eller to fra en eller annen luguber platesjappe.
Alice er rett og slett en fantastisk plate. Det finnes ikke et eneste svakt øyeblikk gjennom de hele femten låtene som serveres her. Men som sagt er det hele en svært rolig affære der balladene står i kø, og kun glimtvis skimtes Waits’ skranglegalskap fra åttitallet. Tekstmessig derimot, er dette såpass dystre saker at man blir trist bare av å se på låttitlene. No One Knows I’m Gone, We’re All Mad Here, Poor Edward og Reeperbahn forteller alle tragiske historier – i nydelig innpakning på linje med In The Neighbourhood fra Swordfishtrombones.
Dette burde være en perfekt inngangsport for folk som forholder seg en smule skeptisk til Waits’ skjeve lydbilde.
