Goodbye Susanne – Dansk gladpop

Labrador spiller naiv pop med en forsiktig vokal av Flemming Borby og kvinnelige korlinjer i samme gate som Belle And Sebastian. Melodiene blir fremført med gitar, trommer, keyboard, trompet og strykere, altså i samme stil som den typiske seksti- og syttitallspopen.

Bandet ble startet i 1998, og var i begynnelsen kun et prøveprosjekt der de tre bandmedlemmene lekte seg både med ulike instrumenter og musikkstiler. Etter hvert har det kommet med flere, og bandet har utarbeidet en egen stil.

Goodbye Susanne er et fengende album som etterlater en god følelse. Dette er lettfordøyelig gladpop som ikke krever alt for mye av oss som lyttere. Tekstlinjene er i hovedsak om kjærlighet, men uten å bli direkte klisjeer. Labrador har refreng og melodier som man lett kan synge med på, men på It’s A Miraclede det lette uttrykket litt vel langt, spesielt på refrenget. Men mellomspillet på nevnte låt og Goodbye (Susanne) er noe av det sterkeste på albumet, rent melodimessig. Her klarer de å slippe seg litt mer løs og går bort fra standarduttrykket.

Det finnes mange fordommer mot dansk pop, og Labrador klarer ikke helt å gi slipp på det danske uttrykket uten at dette automatisk er negativt. Melodiene blir litt for ensformige, låtene dras ut til over fire minutter uten at det skjer noen progresjon, og låtene har en tendens til å repetere seg selv. Musikken er ganske forutsigbar, den samme rytmen, de samme temaene og den samme oppbygningen går igjen i alt på albumet, bortsett fra de to korte og rolige Interlude og Postlude. Disse blir som deilige pusterom mellom det andre, som til tider kan føles som et mas.

Liker du naiv gladpop er Labrador et band som klarer å fenge, men i store mengder blir det for ensformig, og det skinner igjennom at de ikke har så mye å gå på musikalsk.