Love Unbolts The Dark – Dystert og rått om kjærlighet

Bandet med det uforholdsmessige lange navnet The Immortal Lee County Killers II (heretter ILCK2) er ute med sin fjerde langspiller, Love Unbolts The Dark. Igjen spilles det på kjærlighetens mørke sider, som tittelen viser.

Platen er delt i to, med en studiodel, som består av de seks første sporene og en livedel, som tar opp igjen to låter fra ILCK2s forgjengere, ILCK1, og to låter som ikke er slupper tidligere og til slutt en låt av Skip James, Devil Got My Woman.

Studiodelen tar opp tråden der …Love Is A Charm Of Powerful Trouble (sluppet tidligere i år) slapp. Albumet åpnes med et kort sitat fra Poem on his Birthday av Dylan Thomas og går over i Boom Boom (Yeah Yeah) (!), en standard rocklåt, der vokal, gitar og trommer gir alt. Her legges intet imellom. Chetley Weises vokal kan nok ikke kararkteriseres som noen vakker røst, men i denne sammenhengen får den hese og til tider falske stemmen komme til sin rett.

The Damned Don’t Cry er en låt man bare må få med seg, med sin finurlige rytmeutførelse, og herlige tekst. Et stort pluss i forhold til forgjengeren er uten tvil produksjonen. Som nå er renere, samtidig som den råhet bandet har ikke forsvinner. Her har nok Lynn Bridges (Quadrajets, Hellacopters) vist seg som den dyktige producer han er.

I all dysterheten til ILCK2 avsluttes studiodelen med God Bless The Loosers Who Try, en genial, rå låt slik Pavement leverte i sine storhetstider. Livedelen bringer liv i ILCK1 med Said I’d Find My Way og Let’s Get Killed. Sistnevnte forøvrig et av platens beste spor. Også her er lyden meget bra.

For de som liker den litt rå uforfalskede rocken er The Immortal Lee County Killers II en anbefaling, og som en inngang til bandets genialitet er Love Unbolts The Dark mer tilgjengelig enn forgjengeren.