Eternal Spring – Høflige japanere
The Penelopes, med Tatsuhiko Watanabe som låtskriver og spydspiss, har holdt det gående siden 1990. De har gitt ut fem kritikeroste album, før de nå er ute med sitt sjette forsøk i langspillerformatet: Eternal Spring.
Gruppen har siden albumdebuten In A Big Golden Cage etablert seg som et av Japans viktigste indieband (som ikke har base i Tokyo). De har også blitt sammenlignet med mer kjente vestlige grupper som The Beatles, XTC og The Who.
Selv om ikke Tatsuhiko Watanabe nødvendigvis har det samme låtskrivertalentet som Lennon- og McCartney, er det mye hygge å spore på denne utgivelsen. Det vil si, når man klarer å venne seg til den skrantende engelsken og kommer under huden på melodiene: Når man finner dybden i de på overflaten, særdeles glatte poplåtene som finnes her.
For når man hører dette første gang kan man saktens begynne å lure på om det er dansebandpop som er hett i Japan i år. Låtene virker hyggelige til sitt bruk, men blir ikke spesielt givende i lengden. Eller for å si det rett ut: Klissete og ordinært. Det paradoksale er at det nettopp er i lengden dette blir mest interessant, og ikke som en instant killer.
For her bør lytteren senke skuldrene litt, og ikke vræle ut at dette stinker før en har hørt igjennom platen en tre-fire ganger. For akkurat som Stereolab leverer enkel, men ekstremt smart popmusikk, gjør denne gruppen noe av det samme.
The Penelopes inviterer lytteren med ut på en naiv, men ikke dum musikalsk runddans. En dans som, i løpet av den timen den varer, skumper borti en hel drøss med klipper innenfor den moderne musikkhistorien. Foruten om forannevnte XTC, høres også gemyttlige nikk til pionerer som The Cure og Pixies. Ikke for mye, men akkurat passe til at man kjenner seg igjen og godkjenner hyllesten.
De første famlende rundene i spilleren til tross, The Penelopes er musikk som gleder i en ellers ganske kynisk platehverdag. Derfor vil det helt klart være verdt tiden å snuse opp denne platen på en obskur platedealer på Internett. Lykke til!
