1 – Skjev musikalsk kløkt
1 er inspirert av en mengde artister, og mangfoldet som Navyelectre presenterer her er et klart bevis på nettopp det. Bak Navyelectre skjuler det seg en fyr ved navn Jonas Howden Sjøvaag, som står bak alt som rører seg på denne skiven. Tidligere har mannen båret navnet Johnny Liban & The One Man Band Allstars, som hadde sin oppstart i 2001.
Elektroniske krumspring, skjeve gitarer og skakk vokal er beskrivende for låtene på 1. Med svevende tekster, og til tider geniale språklige bilder, gir Navyelectre lytteren innsyn i en skrudd virkelighet. Hør bare på Papertowel Moon. Inspirasjonen er svært tydelig på enkelte låter, for eksempel på Love Letter, der tempovekslingen blir gjort slik Tom Waits kunne ha gjort det, og forsåvidt også har gjort det.
Tom Waits-inspirasjonen blir enda tydeligere på Moon Is Up og October ’67, der også vokalen får den samme slepne karakteristikken som Waits’. Men å sette likhetstegn mellom Waits og Navyelectre, vil nok være å gå for langt, for det finnes mye annet her også. Ta bare avslutningslåten A Very Long Night, en nydelig ballade, ikledd et meget spennende lydbilde. I den andre enden av skalaen har vi den rå Of All That Is Gone, en støyende og vanskelig gripbar låt, for ikke å snakke om den naive, men akk så geniale Behind.
Navyelectre viser med denne debuten at han er en artist man bør regne med framover, og forhåpentligvis kommer det flere musikalske krumspring fra denne kanten.
Den gjennomgående støyen som får låtene til å høres ut som om de siver ut fra en grammofonspiller, kan til tider bli litt ensformig. Men totalt sett viser Navyelectre musikalsk kløkt, og er man tilhenger av det litt skjeve, så er dette et album man bør anskaffe seg, snarest.
