When Earth Lets Go – På vei mot tronen
Gazpacho viste med debuten Bravo at de er å regne som av landets mest spennende band. De spiller popmusikk, men ikke den typen man møter overalt og som sliter med å gjøre inntrykk. Tvert i mot fører de en helt egen greie som er vrien å plassere i noen sjangerbås. For på denne gruppens repertoar finnes alt fra pompøse progpopballader til de snedigste trommedrevne tungrock-låter.
Og det er det er her Gazpachos geniunitet ligger. De frykter intet og er alltid på søken etter momenter som kan føre uttrykket deres i en ny retning. Fortsatt er den friske vokalen til Jan H. «O» den klart viktigste byggeklossen i bandet. Hovedforskjellen mellom de to platene ligger i hvordan den brukes.
Noen ganger ligger stemmen langt foran i lydbildet, mens andre ganger flyttes den bakover for å bli et slags anker for resten av bandet. Slik at den i stedet for å stjele showet heller hjelper de resterende bandmedlemme med å hente ut sitt beste på sine respektive instrumenter. Summen av dette blir et drømmende fyrtårn av en plate som vokser seg stor og sterk etter kun et fåtall runder i spilleren.
Dersom Gazpacho var potensielle popkonger etter den forrige platen, er de nifst nære å klatre hele veien til topps nå. Mye av æren for må tilskrives den krystallklare lyden som beriker helheten i When Earth Lets Go. For ikke å glemme deres allerede omtalte evne til å ikke låse seg fast i ett fast sjangerspor.
Band som klarer å unngå å kjøre seg fast i sitt eget uttrykk vil en eller annen gang får den anerkjennelsen de fortjener. La oss i det minste håpe dette også blir tilfellet med Gazpacho, som allerede nå er et av landets beste progressive popband.
