Hotel – Snåling med klare øyeblikk
Det er egentlig litt fristende, men føles likevel noe ugemt over å dømme Moby etter hvordan han fremstiller seg selv. I hvert fall med tanke på kvaliteten som faktisk ligger skjult under overflaten på musikken her.
Hotel er som nevnt over en ny relativt jevn elektronikautgivelse fra Moby. Omtrent som det pleier å være altså. Albumet inneholder sågar ett og annet høydepunkt som er fullt på høyde med det beste vi har hørt fra fyren tidligere. Og vel så det! Diverse stilmessige variasjoner bidrar ellers til at dette aldri blir kjedelig.
Tvert imot så fungerer kombinasjonen av låter og arrangementer såpass godt at Moby bør gis honnør for innsatsen. Ikke bare som utøver, men også for hva han foretar seg fra produsentstolen. Hotel er delikat konstruert på et vis som trekker den ellers så underlige Richard Melville Hall, som er mannens egentlige navn, frem fra skyggene han normalt synes å like å gjemme seg i.
En ny Play er dog dette likevel ikke. Verden har tross alt endret seg noe siden 1999, og suksessformelen som Moby fremdeles kjører på er nok heller ikke like attraktiv i dag som den var den gang da. Når det er sagt, bør det tilføyes at Hotel på sitt beste viser denne artistens aller beste sider som elektronikakunstner.
Catchy innslag som Where You End, og ikke minst singelsporet Lift Me Up er eksempler på bidrag som løfter helhetsinntrykket til høyder lang over hva som er lov å forvente fra en artist av Mobys kaliber i 2005. For øvrig inneholder albumet også en smådelikat nedstrippet tolkning av New Orders Temptation, originalt fra 1982, men her med Laura Dawn bak mikrofonen.
Totalt sett kommer altså Moby i mål med æren i god behold. Hvilket slett ikke er så aller verst fra en av elektronikaens underligste karakterer gjennom det siste tiåret eller så, som nok flere enn denne anmelder egentlig hadde avskrevet forlengst.
NB! I salg fra 22. mars.
