Nessuno É Solo – Lite overraskende, men oppfyller forventningene

Tiziano Ferro sikret seg i 2001 platekontrakt med EMI Music, og braksuksessen kom samme år med singelen Perdono. Hans musikalske stilart har utviklet seg til mer akustiske og rytmiske temaer, og har noe mindre preg av kommersiell pop.

Med unntak av tre låter, blant annet førstesingelen Stop! Dimentica, inneholder albumet for det meste rolige spor. En noe merkelig miks, i og med at de tre unntakene er tempofylte elektropop låter. Allikevel funker dette virkelig bra, og det må nevnes at singelen er en skikkelig kul låt.

Ferro har en stemme som de fleste vil misunne. Det kan tydelig høres at han nyter seg gjennom platen. Han har full kontroll, og det høres også ut som at han leker seg i ny og ne. Blandet med gitarer og vakre strykere låter dette meget pent.

Nessuno É Solo er en plate som ikke har alt for mange overraskelsesmomenter å by på siden sist, men den viser allikevel frem Tizianos særpreg. Hans egenart er helt klart hans stemmeprakt, men dessverre ikke noe mer. Selv om det musikalske er flott sammensatt, er det ikke spesielt originalt. Dermed blir resultatet en ganske gjennomsnittlig popplate.

Du finner allikevel mange bra låter her. Se opp for den retro og synth baserte Baciano Le Donne samt åpningstonene fra balladen Tarantola D’Africa.