Army Of One – Lett å like. Lett å glemme

Man kan si mye rart om Espen Lind og jeg er sikker på at det også blir gjort, men han har da levert en poptrudelutt eller to det er vanskelig å la være å plystre til. Årets utgave som også dukker opp på Army Of One, heter Scared Of Heights og er som sagt fin å plystre til. Den ukuleledrevne poplåten er både fengende og lett å like og har allerede sikret fremdeles unge Espen Lind nok penger både til grøt og salt i grøten. Og jeg må nok si med hånden på hjertet at jeg i grunnen liker denne låten. Og jeg er ikke alene om det.

Resten av albumet består av klassisk pop, og hvor Espen Lind for ti år siden eller der omkring fremsto som en Princekopist, er det Elton John og til dels Paul McCartney som gjelder i dag. Her finnes den sedvanlige blandingen av midtempo poplåter og strykervennlige ballader og han klarer seg i grunnen greit albumet i gjennom. Det er lettvektspop med fengende refrenger og brukbare melodier som slentrer av gårde i et behagelig tempo og hvor låtene verken irriterer eller kiler øregangen nevneverdig. I hvert fall ikke nevneverdig lenge

Og det er nettopp det som er problemet. Selv om materialet er pent og pyntelig nok og hovedpersonen synger pent, er det vanskelig å se for seg at Army Of One vil ha noen langvarig virkning på undertegnede eller den norske pophistorien generelt. Til det er materialet for upersonlig og for lite særpreget. Man har tross alt hørt det meste før og sånn er det jo med klassisk pop tuftet på det beste og det verste fra 70- og 80-tallet. Men han skal ha for forsøket og på mange måter er dette albumet Linds jevneste og mest gjennomførte. Men noen klassiker er det definitivt ikke blitt.