It’s Cold Tonight – Vakre toner fra debutant
Mannen har hørt mye på Elvis, Tom Waits, Neil Young, Midnight Choir, Tindersticks og Johnny Cash, som alle ligger og lurer et sted der inne i melodiene. The Beatles er også å finne. Må man sette platen i bås, havner den i avdelingen for countryrock/folk/vise/roots.
Platedebutant og ukjent for denne anmelder javel, men utallige spillejobber på ulike scener har gjort Dan Kristofferson (26) solid, uredd og sikker i sin sjanger. Både tekst- og låtmessig. Og han har fått finslipt stemmen sin til det fulleste. Kristofferson leverer absolutt varene og sammen med backingbandet The Rusty Cages er han skyldig i en av fjorårets beste norske plater. Med seg på turen har han også Lillebjørn Nilsen. Den mektige følelsen kommer allerede i åpningssporet These times, en smått episk låt med blant annet den nevnte Nilsens enkle, men effektfulle feletoner og for ikke å snakke om Håkon Møllers hammond-orgel som river deg inn i stemningen. Kristoffersons stemme melder allerede på dette sporet hvor vi skal. Det er bare å stenge verden ute og la seg gripe.
It’s Cold Tonight er et rolig album. De ti låtene gir deg bare lyst til å lytte og bli med inn i musikken. Disgrace tar det hele ned etter den monumentale åpningen. Vokal, gitar, bass og fele. Og Tirill Mohns koring varsler om mer godlyd fra den kanten. Deretter følger det på med tyngre, rolige, variasjoner og til tider sakrale låter. In Loving Memory, om farens bortgang, er salmeaktig sår og lengtende. Låta er en av platas beste, og setter deg hjelpeløst tenkende igjen. Den nydelige instrumenteringen er perfekt, ingen prøver å overgå hverandre eller vise seg frem. Den er der bare for å fremheve Kristoffersons stemme. Sånn er det forresten på alle låtene, rett og slett vellyd fra ende til annen.
Dan Kristoffersons artistiske trygghet forsterkes av solide musikere fra Jaga Jazzist, Saint Thomas og Beezewax bidrar alle. Produsentene Kai Christoffersen (Ila Auto, Bazooka Boppers) og Jarl Aanestad (Lene Marlin, Morten Abel m.fl.) sørger for utmerket musikk. Det er svært lite å trekke på denne plata. Etter å ha lyttet til den en ukes tid savner jeg egentlig bare mer av det samme. Den følelsen sitter jeg også igjen med etter enkelte låter, hadde de bare vart litt til. Skal man først sette fingeren på noe må det være at låtene går litt over i hverandre. Innimellom skulle jeg ønske litt større variasjon, men bevares. Dette er en aldeles glimrende plate, og jeg gleder meg til både oppfølgeren og til å se Kristofferson på scenen.
