Etterlengtet fokus fra hyperaktive indiehelter
Albumet Space Gun renner over av fengende riff og geniale innfall, akkurat slik de klassiske Guided By Voices-utgivelsene fra 1990-tallet gjorde.
Skrivesperre er et fullstendig ukjent konsept for frontmann og sjefslåtskriver Robert «Bob» Pollard. Space Gun er det 26. studioalbumet Guided By Voices (GBV) har utgitt siden 1987, avhengig av tellemetoden din, og dersom du i tillegg regner med Pollards produktive solokarriere og mange sideprosjekter har du nok musikk til en veldig lang påskeferie.
Derfor er det fristende å skrive, litt småspydig, at dersom du bare skal høre på ett nytt GBV-album denne våren, så bør du velge Space Gun. Men visstnok blir dette den eneste albumutgivelsen fra Dayton, Ohio-gjengen i 2018, så får vi se om faktisk viser seg å stemme.
GBV dukket opp som et smalt undergrunnsfenomen på midten av 80-tallet, og ga ut en rekke skakke, egenfinansierte plater i begrenset opplag. Utover 90-tallet kom GBV med en rekke album som ble svært toneangivende i lo-fi-bevegelsen, og som påvirket en generasjon med amerikanske musikere. Selv om bandet fikk både anerkjennelse og en voksende tilhengerskare, beholdt de sin løse, upolerte tilnærming på klassikere som Bee Thousand (1994), Alien Lanes (1995) og Mag Earwhig (1997). Deretter fulgte to langt strammere og mer regisserte album på det relativt store plateselskapet TVT, før bandets karriere etter hvert rant ut i sanden like over årtusenskiftet (Sjekk ut vårt intervju med Pollard fra 2003).
Siden den gang har det blitt to gjenforeninger og en ganske lang rekke med albumutgivelser som, til tross for sine høydepunkter, ikke har tatt GBV tilbake til gamle høyder. Der Pollard tidligere har vært et unikt overflodshorn av gode pophooks og rockeriff og gjerne kunne klemme tre-fire gode ideer inn i én låt og deretter putte den på B-siden til en enda bedre singel, kunne det virke som den kreative kilden hans nå langsomt var i ferd med å tørke inn.
Derfor er det direkte oppløftende å lytte til Space Gun. Som i gamle dager er omtrent hver låt et høydepunkt i seg selv. Sport Component National og åpningssporet Space Gun er av/på-rockere med kimende gitarer og allsangspotensial. King Flute gir oss erketypisk, utålmodig GBV-prog av beste merke, mens See My Field i all sin psychedeliaprakt ville bemerket seg positivt selv på gruppens aller sterkeste utgivelser fra 90-tallet. Meditasjoner omkring snodig-fengende temaer, slik vi får på blant annet Liar’s Box og Hudson Rake, minner om de to-tre undervurderte albumene GBV ga ut like over 2000-tallet, rett før de ga seg for første gang. Colonel Paper avslører Pollard’s fascinasjon for Sergeant Pepper-perioden til The Beatles, før den glir over i uvøren rock med søle på støvlene.
Space Gun er den klart beste platen Guided By Voices har gitt ut på mange lange år. Leter du etter en vei inn i den skremmende omfangsrike musikkatalogen til Bob Pollard, eller du er en gammel fan som har falt av et sted på veien, bør du nå kjenne din besøkstid.
