Coil – Toad The Wet Sprocket overbeviser atter en gang, men er det nok?
Coil er etter hva jeg har klart å spore opp, Toad The Wet Sprockets femte studioalbum siden 1989. Jeg synes umiddelbart at jeg hører et helt annet band enn sist, kanskje fordi utviklingen rett og slett har krevd det, men samtidig bør det påpekes at bandet også har modnet med årene.
På Coil virker TTWS mer fullstendige enn før, noe som selvsagt kler dem godt. Jeg synes også at de har blitt litt hardere i kantene siden sist, og representerer dermed heldigvis ingen voksenpop i den forstand vi kjenner den fra P4 og tilsvarende radiostasjoner.
Nærmeste referanse blant dagens artister, må etter hva jeg hører, være et annet amerikansk band; Live, og ikke R. E. M.! Til tider fremstår TTWS som overmenn på området «amerikansk rock anno 1997», og viser at de er fullt på høyde med sine kolleger i bransjen.
Allikevel føler jeg at det etterhvert går vel mange band av denne typen på dusinet, hvis du henger med? Coil er på mange måter en utmerket plate, men jeg savner det lille ekstra som gjør den unik – et særpreg som løfter den opp på det nivået som er påkrevd for å bli en framtidig klassiker!
Men, som sagt, er du glad i band som Live, R. E. M., Pavement og tilsvarende, vil du også garantert like Toad The Wet Sprocket, som atter en gang har levert et flott album – som forventet!
