Natural – Sært, men ikke svært
Andrej Nebb, ja. Man venter for så vidt ikke at det skal komme noe mainstream fra den kanten. Fra perioden med De Press på 80-tallet og platene han ga ut med Holy Toy, har nemlig denne polske einstøingen stort sett stått for noe av mest anarkistiske og ukonvensjonelle det har vært mulig å oppdrive innen norsk rock. Jeg synes det er vanskelig å ikke like mannen og det han står for, det betyr ikke nødvendigvis at jeg synes han alltid lager gode plater.
På det nye albumet, Natural, har Nebb tatt for seg fire av tekstene til den avdøde lyrikeren Tor Johnson som tok sitt eget liv i 1951. Johnson som var fra Lom i Gudbrandsdalen, skrev på nynorsk. Legger vi så til Nebbs umiskjennelige polske aksent, så blir resultatet veldig – vel, jeg ser for meg Lech Walesa lese Tarjei Vesaas for barnebarna sine! Selv om en hvermannsen-bestefar neppe ville forsudle unge og ufordervede sinn med utsagn som «Jeg er glad – vil ha knull!»
I studio har Nebb fått hjelp av blant annet Dag Igland, som flere vil huske fra bergensbandet Barbie Bones. Hva er så dette blitt for en plate, sånn cirka 20 år etter De Press og anarkistrocken skyllet inn over de pietistiske bjerge og Ola Dunk? Vel, Natural er tidvis overraskende oppegående og oppdatert, noe som antagelig kan tilegnes Iglands produsenthjelp. På Heimveg, som er åpningskuttet og som er en av melodiene som har tekst av Johnson, er faktisk noe så uventet som vakker. «Eg åtte ord som nækte alt. Eg åtte jord, men sat og svalt ved framandt bord og sleikte salt». Her går ord og tone som, for å bruke en klisjé, hånd i hanske. Men, så tryner Nebb. Historieløs er han ikke innen norsk rock, det betyr ikke at han bestandig evner å lære av den. Ikke Slakt Min Hane er en type låt jeg trodde Nebb og hans likesinnede selv gravla etter De Press-epoken.
Men inntrykket retter seg raskt: både Installasjon og folkemusikkinspirerte Romanse tilhører platas sterkeste kutt. Nebb er i det hele tatt influert av svært mange sjangrer på denne platen, og innimellom blir resultatet svært vellykket. Men noen musikalsk dagsorden setter han ikke. Selv om han nok tidligere kan hevdes å ha vært en musikalsk innovatør, i hvert fall i norsk sammenheng, vil nok dette av mange bli oppfattet som mer sært enn innovativt. Men det er en interessant plate, den er stemningsfull og den krever sitt av lytteren. De beste platene gjør som oftest det. Det betyr ikke at dette er en av dem, den er nok mer krevende enn den er god. Men absolutt interessant, jeg tror faktisk at selveste Ivar Aasen ville sagt seg enig i akkurat det!
