Back On Top – Begynnelsen på slutten for Belfastcowboyen?

Back On Top åpner med en tradisjonell blueslåt, av typen jeg personlig ikke setter altfor stor pris på: Goin’ Down Geneva. Jeg får også umiddelbart ved neste spor, Philosopher’s Stone, en følelse av at Van The Man ikke er på høyden med seg selv etter stort sett glimrende utgivelser gjennom hele 90-tallet. Mitt inntrykk forsterkes videre i ballade etter ballade, blues etter blues (til min fortvilelse stort sett i «ompa-ompa»-arrangementer) – og jeg får overhodet ikke den følelsen som jeg har gjort på så mange av Morrisons tidligere utgivelser.

For første gang på evigheter kjeder jeg meg gjennom en hel Van Morrison-plate (og jeg er til vanlig svært så begeistret for fyrens musikk!). Det er med andre ord få høydepunkter her, og de få som finnes er ikke nok til å heve produktet over gjennomsnittet, er jeg redd. Likevel blir Back On Top aldri en direkte dårlig plate – til det er Van altfor dyktig som musiker og komponist. Det blir bare middelmådig, og mer enn det har vi lov til å forvente av en kar av «The Man’s» kaliber!

Back On Top holder ikke hva tittelen tilsier, og da hjelper det aldri så lite å debutere på toppen av salgslistene. La oss bare håpe at dette ikke blir begynnelsen til slutten for en av de mest stabile artistene vi har sett på denne siden av verdenskrigen.