Såre Sinn – En visesanger med mot
Med en tittel som Såre Sinn ligger det i kortene at Anne Lorentzens album ikke er av det lystigste slaget, selv om det ikke bare er sorgen. Så heller ikke musikalsk sett.
Tekstene er fra Hilchen Sommerschilds diktsamling med samme navn og med disse tekstene som utgangspunkt har Anne Lorentzen gått til verks med sterk innlevelse og evne til virkeliggjøring. Vi snakker om viser med tekster sunget på nordnorsk, men i en musikalsk språkdrakt som ligger lysår fra de fleste andre norske visesangere. Sylskarpe programmerte rytmer og samples er ikke nødvendigvis det man tenker på når man hører ordet viser. For Såre Sinn ER en nydelig samling viser fra ei dame som lever i tiden og er opptatt av det som skjer nå, både i det hun synger om og rent musikalsk.
Arrangementene er nesten både kjølige og tilbakeholdne, men på ingen måte langt fra den varmen som ligger i Lorentzens musikk. Inderlig og nært formidler hun sanger om sorg, smerte, kjærlighet og distansering fra skrekkelige ting. Som en tettsittende hanske har hun maktet å kle musikken sin bortimot perfekt til Sommerschilds ærlige, ofte nesten naive, tekster.
Å høre på Såre Sinn er likevel ikke bare givende for hjertet utifra det musikalske og det tekstlige, men det er også estetisk rent lyttemessig. Et lydbilde som kler et brukbart stereoanlegg er aldri å forakte og der har Lorentzen og medprodusent/musiker Jan-Tore Diesen lyktes meget godt.
Det er ikke noe poeng i å trekke fram enkeltsanger, for dette er et album. Et enhetlig album som glir sammen i tanker og stemninger. Et album du gir til noen som står deg nær, som du føler for å gi noe ekstra til. Jeg kjenner mange som ville ha kalt Såre Sinn for kjedelig. De vet selvsagt ikke hva de snakker om og har ikke mot nok til å bli kjent med seg selv, mennesket. Kjedelig musikk er nemlig det siste Anne Lorentzen lager. Men rock er det ikke.
