The Burning Sphere – Fandenivoldsk, men ensformig hardcore

Hardcore-punken har lenge slitt med kreativiteten, og ofte blitt betegnet som sinte unge menn som skriker ut sin aggresjon via bråkete gitarer, kjappe trommer og brautende vokal; mens mange band har myka opp sin hardcore-punk til å også å bake inn fengende melodiøse låter. Amulet har ikke kommet så langt… enda. Det er energien og trøkket som er hovedresepten til bandet, og melodiene fenger ikke spesielt mye.

Elleve låter pluss en intro, og en spilletid på 25:30 tilsier at det går raskt unna. Og det skal det jo gjøre i denne sjangeren! Men dette blir fryktelig ensformig etterhvert som låtene skrider frem. Bandet låter omtrent som punk-veteranene Didjits, men uten å komme opp på samme nivå sånn rent låtmessig.

Albumet åpner med en ålreit låt; Untouchable som tydelig viser hva lytteren har i vente de nærmeste femogtjue minuttene. Det er ikke noe bredt register Amulet plukker låter fra, og det er svakheten til gruppa. Det er helt greit med tunge gitarer, og det skal sies til Amulets forsvar, at det er snakk om flere gitargrep enn hva tilfellet for eksempel er for Ramones.

Men der hvor Ramones har sjarm og gode melodier, mangler Amulet begge deler. OK, det er selvfølgelig ikke fair av meg å sammenligne et av verdens tøffeste rockband gjennom alle tider, med et forholdsvis nytt bekjentskap som Amulet, men dette låter til tider ganske patetisk.

Nå finnes det noen låter som hever totalinntrykket, som for eksempel Life On The Edge Of Chaos, som opprinnelig var å finne på en egenfinansiert utgivelse med samme tittel. Her finnes det en del gode overganger og temposkifter som det ellers mangler mye av på albumet.

Bandet er rimelig svære innen skate-og snowboardmiljøet, og jeg tviler ikke på at musikken får adrenalinet til å flomme hos denne delen av befolkningen. Men om resten av landet vil ta av på samme måte, stiller jeg meg noe tvilende til.