Another Phase – Forutsigbar men koselig

Another Phase – Forutsigbar men koselig

slikt stempel ville dog ikke vært rettferdig. Ikke behøver norsk musikk å reddes, og ikke er frøken Mena kvinnen til å gjøre det. Det sagt, så er hun en låtskriver med plenty av talent og meloditeft. Den nå 16 år gamle jenta skriver i likhet med Lene Marlin sine egne låter, og med debutalbumet Another Phase får vi et innblikk i hva dagens ungdom driver med bak lukkede dører; nemlig å skrive fengende popmusikk.

Maria Mena er likevel ikke som andre 16 åringer. For mens andre hang på gatehjørnene og eksperimenterte med ting de burde vente et par år med, satt hun og lagde sanger som hun senere spilte for sin far, som på sin side ikke brukte lang tid på å ringe et par viktige telefoner. Dermed gikk det slag i slag, og i påvente av Lene Marlins neste trekk kan unge Mena bli Norges nye yndling. Det er skrevet en del om henne etterhvert, og musikken hennes har høstet godord både her og der.

Another Phase er en plate med tolv sanger i klassen «hyggelig»: Lun, snill og hørbar popmusikk uten de store mothakene. Det er lett å like Mena, for det hun gjør er veldig oppskriftsmessig. Låtene er nesten som hentet ut fra musikk-kokeboken «Hvordan lage suksessfull pop i Norge». Det er pent, vakkert, velspilt og godt produsert, men dessverre også ganske forutsigbart.

Men bevares, det er sanger her som er noe av det beste vi vil huske fra sommeren 2002. Deriblant den mye spilte åpningslåten Free og Sleep To Dream, samt Crowded Train er alle høydepunkter som er av meget høy klasse. Det at Maria Mena er såpass ung, pluss at hun har skrevet alt dette selv (riktignok med hjelp fra Arvid Solvang på melodisiden), gjør det bare mer imponerende. Tekstene bærer tildels preg av å være nattbordslyrikk, men er ikke verre enn at vi bærer over med det og nynner med på refrenget.

Det som trekker ned er som nevnt den gjennomproduserte forutsigbarheten. Innimellom føles det nesten som om låtene glir inn i hverandre. Først sent ut på platen, på nevnte Crowded Train, får vi et glimt av en røffere Maria Mena, slik det må være lov å håpe hun utvikler seg videre.

For mere må det bli. Dette er en plate for den som vil ha lun popmusikk utover sensommeren og høsten.

Ole Martin Hoel

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.