Play With Bootsy – Ujevnt fra funkveteran
Bootsy Collins er en levende legende. Han har spilt bass for James Brown, og vært med i George Clintons legendariske band The Parliament og Funkadelic. Bootsy er også blitt kjent for å opptre i musikkindustriens kanskje mest vanvittige antrekk. Han har vært produktiv siden han jobbet med de forrenevnte storhetene, og har sluppet album som What’s Bootsy Doin’?, Bootsy? Player Of The Year?, og en hel rekke livealbum som Keepin ‘Tha Funk Alive fra 1995.
På Play With Bootsy har veteranen fått med seg et A-lag av oppegående artister. Blant annet er Snoop Dog, Bobby Womack, og Fatboy Slim med på å forme denne utgivelsen.
Bootsy Collins fungerer på sitt beste når han trekker frem de klassiske basslinjene fra funkhistorien. Med dette menes når man formelig kan høre Bootsy veive bassgitaren frem og tilbake i låtene. Som tilfellet er på tittellåten Play With Bootsy. Denne har en drivende god basslinje, og blir ytterligere hevet av en levende vokalprestasjon fra Kelli Ali. Det låter slik som klassisk funk skal høres ut, og det er umulig å ikke nikke lett til Bootsys stramme grep om bassgitaren.
Dette er kanskje det eneste sporet på albumet hvor Bootsy virkelig makter å gjenskape den gode, cheesy funkstemningen som rådet i de dager han jobbet sammen med Clinton og resten av The Parliament.
Groove Eternal er også en av de låtene som markerer seg positivt. One og Bobby Womack utgjør vokalbidraget i dette sporet, som for øvrig har sterke Prince-elementer i seg. Ones lyse stemme, kombinert med casiobeaten i bakgrunnen, gjør at dette blir ikke blir så rent ulikt 1984-utgaven av Prince. Siden det strengt tatt er den mest kreative perioden til vedkommende, er dette ganske kule saker.
The Bomb er en av de beste sporene på platen, men virker malplassert. Det er fordi den med en Fatboy Slim-produksjon skiller seg kraftig ut i fra resten av materialet på albumet. Den representerer derfor det ujevne på denne utgivelsen.
Det største problemet for Play With Bootsy er mangel på helhet. Når man rasker med seg seksten forskjellige soloartister for å lage ett album, sier det seg nesten selv at det vil være vanskelig å finne en homogen retning. Og når man er en meget habil funkmusiker, burde det dessuten være unødvendig å trekke inn houseprodusene i Shakedown for å snekre sammen en helt likegyldig låt, noe Funky And You Know It viser
Dette er ment å være en hyllest til funken, men det bikker for ofte over i streit radiopop. Ikke at det nødvendigvis er så dårlig, men resultatet blir dessverre fort kjedelig. Bootsy er en flink bassist, og han ville ha stått seg på å rendyrke funken som, tross alt, er hans domene.
