Farthest From The Sun – Mislykket elektronisk skryteparade
Bak enmannsorkesteret Apothesis står en kar ved navn Sauron fra Malta. Av alle steder! Han har gått til anskaffelse av en sabla kraftig PC, og med datateknologiens hjelp snekret sammen et firespors femtiminutters verk
Resultatet, Farthest From The Sun, har blitt et merkelig sammensurium av orkestrale elementer, ispedd et knippe black metallklisjeer og en liten dose arabisk mystikk.
Farthest From The Sun er i aller høyeste grad stemningsmusikk, og man kan bare glemme å sette på denne platen midt på dagen. Skal dette funke må det være mørkt både ute og inne, og helst bør man ligge i sengen og drømme seg vekk. Problemet er bare at sjansen for å sovne er til de grader tilstede.
For dette går så langsomt fremover at det grenser til det parodiske. Det tar faktisk ti minutter før man aner at dette faktisk er en metallplate. Det er for så vidt en god ide med symfoniske, instrumentale partier, men når låtene blir opp til sytten minutter lange virker det hele mot sin hensikt.
Så snart Sauron får ræven i gir er det faktisk en del kul ekstremmetall her. Men dessverre ebber det hele ut i en gigantisk elektronisk skryteparade. Bedre lykke neste gang!
