6 – Progressiv jazzstøy
Det er vanskelig å dempe begeistringen for den norske improvisasjonsmusikken. Ikke før har en plate nettopp blitt satt inn i spilleren før den neste faller inn døra. Det fjerde albumet fra denne kvartetten er også blitt et velkomment avbrekk fra vers og refreng. Selv om sporene på 6 er preget av nysgjerrighet og improv, virker de denne gangen mer betatt av en noe mer komponert form. Det høres ut som om Supersilent har satt seg fore å lage låter denne gangen.
Likevel er ikke dette på noen måte et popalbum. Dystre lydtepper og klangfullhet er den røde tråden de anla på sitt triple debutalbum 1-3. Denne finnes fremdeles godt synlig i deres arbeid på deres nyeste album. Det er nesten utrolig å merke seg det endelige resultatet når man tenker gjennom at de ikke benytter noen overdubs under innspilling av sin musikk. Det man hører er det bandet fant frem til i en utrolig tapning i studio. Dette er tydelig et kollektiv som forstår hverandre og deler en felles visjon av hva de vil få frem gjennom toner.
Alt er satt til side; alt bortsett fra musikken. Som de utgivelsene som har kommet før dette fjerde albumet, er omslaget nesten nakent. Som en mal er det formet frem av Kim Hiorthøy på en måte som gir bandet en lett gjenkjennelig og særdeles visuell profil. Her er det ingen intens og markedsført minimalisme – dette virker derimot åpent og ærlig. Kun det mest nødvendige er lagt på omslaget, bandet selv gjør seg usynlige. Rillene sporer dermed frem toneveier som virker mer tidløst plassert . Uavhengige av en kontekst.
Hver for seg er disse fire musikerne utrolige. Med en mengder av erfaring og instrumenttid bak seg, har de blitt mentorer på hvert sitt felt. Helge Sten er en glitrende produsent og lydmanipulator med fartstid blant annet i Motorpsycho og som sitt alter ego Deathprod. Arve Henriksen sto virkelig frem som en av landets beste trompetister med sitt album Sakuteiki, mens Vespestad og Storløkken briljerer i en rekke av landets bedre band.
Når de så kommer sammen er det for å spille, byr de på spontan og ekspresjonistisk musikk. Det medfører at de på 6 har funnet frem til et territorium ikke ulikt det annen nybrottsjazz legger beslag på. Likevel vinner Supersilent frem med å være hakket vassere med sin tilnærming til hvordan musikken blir til. Midt mellom jazz og støy er de konger på haugen. Hør bare på det dronende klimakset i 6.3. Stort og frelsende.
Supersilent er et sikkert kort å satse på. Også denne gangen leverer de varene med en utrolig presisjon. Denne gangen har de fusjonert det støyende kaoset fra debuten med de nesten stille salmene på 5. Lån et øre til denne kvartetten . Du vil ikke angre.
