Marshmallow Drive – Tradisjonelt og kjedelig
Norske Crowtown prøver med Marshmellow Drive, oppfølgeren til bandets selvtitulerte debut fra 2001, å lage radiovennlig harmonipop som befinner seg et sted mellom Nashvilles samlebåndaktige- og utskjelte countrypop og den minst like utskjelte boybandstilen. Resultatet er ikke overraskende blitt heller syltynt, men like fullt med stort hitpotensiale.
Brødrene Hjemmen har denne gang fått profesjonell hjelp både på låtskriver- og produksjonssiden. Martin Hagfors fra høyst respektable Home Groan har skrevet de fleste av låtene i samarbeid med brødrene, uten at han har klart å heve låtene over det gjennomsnittlige.
Et av hovedproblemene Crowtown støter på her, er at albumet mangler låter som burde være klare singelvalg. De fleste innslagene høres derimot ut som de bare har ett formål; nemlig å være albumfyll. Hjemmen-brødrene synger imidlertid forsåvidt bra, til tross for at stemmene mangler egenart og særpreg. I tillegg skorter det en smule på engelskuttalen.
Produsent Kyrre Fritzner har sukret og glattet over den lille røffheten som eksisterer og gitt produksjonen et noe overdrevet glatt og sterilt lydbilde. På denne måten høres Marshmellow Drive ut som hvilken som helst annen utgivelse innen strømlinjeformet amerikansk poprock. Dette gjør det selvsagt ikke enkelt å selge Crowtown til de store massene.
Marshmellow Drive låter derimot både pent, pyntelig og profesjonelt. Men sånt blir det som kjent ofte kjedelige plater av.
