Bravo – Popkonger for fremtiden
Gazpacho er en av disse gruppene som til nå har spredd sin musikk på internett. På den måten har de prøvd å få publisitet. Det har ført til hederlig omtale på mange musikknettsteder omkring i verden, som igjen har resultert i denne langspilleren.
Bandet har kommet dit de er nå helt uten hjelp fra store plateselskaper, eller fra promotører, og er nå ute på sin egen etikett, Happy Thoughts. Gazpacho kommer fra Oslo og består av Jan H. Ohme på vokal, Jan A. Vilbo på gitar, Thomas Andersen på keyboard, og Roy Funner på bass.
Gazpacho har lykkes med noe ikke alle band er forunt; å finne på noe nytt. Platen starter friskt med Desert, som beveger seg utover det klassiske popbegrepet. Vokalen er popete, men de stramt samkjørte musikerne gjør at dette høres deilig forfriskende ut. Denne låta setter en standard for hva vi får høre utover i resten av platen. Og vi får nok en gang bekreftet hvor viktig det kan være å ha en sterk start på en skive.
Det som er viktig å få frem med denne skiva er at den ikke stanger hodet i oppbrukte popformularer. Gruppen har funnet en meget bra følelse som henger med gjennom hele albumet, og det er tett med låter som vil noe. Stemningen er mørk og bitter, men samtidig optimistisk.
Spesielt er det verdt å merke seg de glitrende gode overgangene som med jevne mellomrom dukker opp på Bravo. I det ene øyeblikket høres det ut som skjør popmusikk, før det plutselig switches over til langt mer en surrealistisk tungrock.
En av de låtene som eksemplifiserer dette på en god måte er The Secret. Her sitter lytteren igjen med følelsen av å lytte til softpop, helt frem til det senere rockes opp en hel del. Det tar litt tid før man skjønner hva som foregår, men det føles utrolig godt når det skjer.
Et av skivas høydepunkter kommer i form av Novgrod – en virkelig perle av en poplåt. Stemningen er nesten trolsk og hjelpes i gang av den kyndige vokalisten Esther Valentine.
Et flott pianoparti i tittelsporet Bravo, er eksempelvis et bidrag som får tankene til å vandre avgårde. Den slepne vokalen fra Jan H. «O» kombinert med et meget passende innslag av fløyte mot slutten, gjør dette til en aldeles nydelig sang.
Gazpacho har blitt sammenlignet med britiske Coldplay. Det er ikke en så altfor dårlig sammenligning, men nordmennene er per dags dato et langt mer spennende band. Dette fordi der Coldplay bruker talentet sitt på å syte på en velkjent måte, våger Gazpacho å prøve noe nytt.
Gazpacho kan med andre ord være det neste store fra Norge. Ihvertfall dersom de bare spiller sine kort riktig, og videreutvikler uttrykksformen de har funnet frem til på dette albumet. Mitt stalltips: Sjekk dem ut før de blir store!
