Being Everything, Knowing Nothing – Abels lappeteppe
Det skal selvfølgelig mye til for at Morten Abel leverer et dårlig album. Han er fortsatt utvilsomt en av de mest talentfulle låtsnekrerne her til lands, og skal ha honnør for at han prøver seg på nye uttrykksformer.
Men på Being Everything, Knowing Nothing stokker det seg til for landets eneste virkelige popstjerne. Abel gaper rett og slett over for mye, og ender opp med en samling sanger som aldri helt finner en passende form over et helt album.
Being Everything, Knowing Nothing er videre en utgivelse som vil mye, men som aldri makter å bli annet enn et lappeteppe sydd sammen av Abels mange kreative innfall. Albumet ender derfor opp med å bli frustrerende sprikete – og det i altfor stor grad. Her bys det nemlig på alt mulig rart, hvor kvaliteten på eksperimentene veksler fra det brukbare til det tåpelige.
Hva som for eksempel er grunnen til at rapen, som han prøver seg på i singelen Birmingham Ho, skal inn i hans popunivers, er like uforståelig som det er uinteressant. Og selv om stavangermannen utvilsomt kan anses som en kyndig vokalist, er han som rimsmed en knekt.
Denne platen er best når Abel gjør sin egen greie fremfor å prøve seg på ting andre har gjort mye bedre før han. For eksempel er ikke låta Gravedigging noe å hoppe i taket for. Lydbildet her bringer kanskje tankene til Van Morrison, men ikke lenger enn til at man innser at sistnevnte gjør dette betraktelig bedre.
Det som trekker Being Everything, Knowing Nothing opp, er de låtene som ikke tilsmusses av en overdreven trang til nytenkning. Dette gjelder først og fremst for Inparticular, Trendsetter og House On Fire – alle innslag som holder et akseptabelt popnivå, og som derfor kan snurres med glede med jevne mellomrom.
Sett ut fra det musikalske aspekt, er denne platen langt i fra er den mest spennende utgivelsen signert Morten Abel. Albumet er likevel ikke verre enn at det med stor sikkerhet vil gå ut over disk i store nok antall til at hovedmannen kanskje bør vurdere å bygge en større bank til pengene sine.
Og Abels posisjon som nasjonens popkonge vil neppe reduseres nevneverdig etter denne utgivelsen, da her er nok å ta av til å holde ham på tronen. Men Being Everything, Knowing Nothing er altså like fullt å anse som hans svakeste soloutgivelse til nå.
