How To Dismantle An Atomic Bomb – Tro mot sitt opprinnelige uttrykk
How To Dismantle An Atomic Bomb er først og fremst et album som frir til U2s gamle fans. Både lydbilde såvel som produksjon er ivaretatt av bandets samarbeidspartner gjennom mange år, Steve Lillywhite. Men også andre velkjente U2-kompanjonger som Brian Eno, Daniel Lanois og Flood har bidratt på platen. Og med disse medspillerne på laget, kjører Bono og kompani en sikker linje basert på tidligere suksessoppskrifter.
Med strofene ”en-to-tre-fjorten”(!) åpnes albumet gjennom singelen Vertigo, som gir en grei indikasjon på hvor U2 står i 2004. Men også albumets øvrige ti spor indikerer at bandet fremdeles har noe å formidle på den musikalske arena. For her er det først og fremst rock’n’roll-bandet U2 som gjør seg gjeldende. Borte er den glatte og litt pompøse drakten de fire dubinerne ikledde seg på forgjengeren All That You Can’t Leave Behind for fire år siden, og borte er det eksperimentelle som farget bandets uttrykk gjennom nittitallet. Heldigvis.
På samme tid er det verdt å nevne at U2 ikke leker seg for mye gjennom How To Dismantle An Atomic Bomb. Albumet er derimot i besittelse av et helhetlig uttrykk som trekker tydelige linjer tilbake til bandets første periode, og da kanskje aller mest i retning tyveårsjubilanten The Unforgettable Fire.
The Edges velkjente gitarlinjer er for første gang på like mange år selve signaturen i bandets uttrykk. Selv Bono havner litt i skyggen av dette, til tross for at mannen synger like bra som han forsåvidt alltid har gjort.
I motsetning til åttitallsutgaven av U2, så er låtmaterialet på den nye platen betraktelig jevnere. Noe som ikke nødvendigvis utelukkende er positivt, da de beste blant de eldre låtene var bygget opp med mer særpregede trekk. Det nærmeste vi kommer er småtøffe Love And Peace Or Else. Men dette albumet inneholder ingen ny New Year’s Day eller Pride (In The Name Of Love), til tross for at flere enkeltinnslag garantert vil bli å observere på singellistene fremover.
Resultatet er med andre ord like gjennomført som det er trygt. Vi kan hate dem eller elske dem, men det er vanskelig å nekte på at det igjen er moro å høre på U2. Og det etter 25 år i ”gamet”, attpåtil – og fremdeles – med originalbesetningen intakt…
