The Autumns – Herlig fra The Autumns

Bandene det har vært snakk om er i størst grad The Cure og Cocteau Twins, der særlig sistnevnte med sin drømmende indiepop har hatt en stor påvirkning. Bandet startet opp i 1992 og ga ut sin første langspiller i 1997 til gode kritikker. I 2005 finner vi dem i god form, og den selvtitulerte The Autumns viser et band med sans for 90-tallets shoegazer trend, en trend som nå er på vei inn igjen.

The Autumns håndterer sjangeren godt, selv om platen nok er noe ujevn. På sitt svakeste er The Autumns intetsigende og grå, men på sitt beste og mest spennende leverer de låter som bør finne veien inn i en og annen hodetelefon denne våren. Særlig den flytende instrumentalen The Moon Softly Weeps A Lullaby forlanger høy rotasjon i CD-spilleren, men egentlig er alle spor derfra og ut av meget høy klasse. Da er det litt synd at de tidligere sporene havner litt i bakleksa.

For det begynner nemlig ganske bra, med den smått Jeff Buckley-inspirerte, ironisk titulerte, The End. Sangen begynner rolig med et gitarparti som smyger seg søtt inn i øret, mens vokalist Matthew Kelly synger sjelfullt og klokkeklart. Introen skjemmes dessverre litt av et hardere mellomparti, før låten heldigvis hamres ut i full blomst etter 2 minutter og 58 sekunder. Hadde resten holdt denne standarden hadde albumet vært seksermateriale.

Men det gjør det dessverre ikke, for sporene som følger veksler mellom det kjedelige og det absolutt godkjente. Men ikke av den kvaliteten som altså preger de siste fire sporene, der bandet tar frem shoegazer lyden på skikkelig. Likevel må The Autumns kunne sies å være blant de mer interessante valgene i platehyllen denne våren. Den er definitivt verdt å sjekkes ut.